Målet for ruspolitikken må være å forebygge skade, ikke rusmiddelbruk i seg selv.

De fleste kan enes om at ruspolitikken må ha som mål å forebygge skade. Dette søkes i dag oppnådd ved å forebygge rus, og spesielt bruk av ulovlige rusmidler. Når forebygging av bruk blir hovedfokus, er det imidlertid lett å miste det opprinnelige målet av syne.

Det er ingen enkel sammenheng mellom omfanget av bruk og omfanget av skade, spesielt for ulovlige rusmidler. Et samfunn med få brukere kan ha store problemer, mens et samfunn med mange brukere kan ha mindre problemer. I Norge er ulovlig rusmiddelbruk lite utbredt sammenliknet med andre europeiske land, men antallet overdosedødsfall er likevel et av de aller høyeste per innbygger i Europa, og vi har verdensrekord i dødsfall av ecstasy-forfalskningen PMMA. Dette kan forklares med at de landene som slår hardest ned på bruk av ulovlige rusmidler, og ikke vil legge til rette for tryggere bruk, gjør bruken farligere for de mange som ikke avstår. Vi har i Norge måttet kjempe i flere tiår for enkle tiltak – som å dele ut rent brukerutstyr og motgift til heroinavhengige, opprette sprøyterom eller gi opplæring i å røyke heroin fremfor å injisere. I mellomtiden har tusener dødd unødig.

Det er kun et spørsmål om tid før en radikalt ny ruspolitikk må utformes. Når den tid kommer, er erfaringene fra alkoholpolitikken ikke umiddelbart overførbare til alle rusmidler. Noen rusmidler, som alkohol eller kokain, har et høyt skadepotensial ved alminnelig bruk. Andre rusmidler, som cannabis eller MDMA, har derimot et lavt skadepotensial ved alminnelig bruk, slik at en større andel av skadene vil ses hos ekstrembrukerne. Dette fordrer andre reguleringsmodeller en de vi har for alkohol og tobakk, da begrensning av totalforbruket er mindre viktig enn å begrense ekstremforbruket. I tillegg må vi ta høyde for at økning i bruken av et lite skadelig rusmiddel, kan gi nedgang i bruken av et annet, skadeligere rusmiddel – slik snus og E-sigaretter nå gradvis utkonkurrerer tradisjonelle sigaretter. Dersom dette skulle skje, kan en økning i bruk ses som et gode heller enn et onde.

Å bruke ressurser på å bekjempe all bruk, når det store flertall av brukere aldri utvikler et rusproblem, gjør at vi får mindre ressurser til å bekjempe det vi egentlig vil til livs: rusavhengighet og skader knyttet til rus i samfunnet. Mens stadig flere land nå innser at vi ikke kan utrydde rus, og prioriterer sosiale og skadeforebyggende tiltak, ser Norge i stor grad ut til å holde fast ved ideen om et narkotikafritt samfunn. Vi mener at det er på tide å innse at dette er en vrangforestilling.