Actis kunngjorde nylig at de støtter en avkriminalisering etter lang tids motstand mot slik endring.

Actis’ helomvending er både gledelig og historisk, da rusfeltet nå står samlet om at brukere av ulovlige rusmidler skal møtes med sivilrettslig oppfølging i stedet for trusler om straff.

Formuleringen «bruk og besittelse», som både Actis og flere politikere bruker til å beskrive handlingene avkriminaliseringen vil omfatte, er imidlertid uheldig. For dersom avkriminaliseringen begrenses til bruk og besittelse, vil trolig like mange straffeforfølges som i dag.

Bruk og besittelse reguleres nemlig i legemiddelloven, mens anskaffelse av narkotika, kalt erverv, reguleres i straffeloven. Så lenge bruk eller besittelse forutsetter et erverv – med mindre retten tror på at man har fått stoffet i hende uforvarende – vil det være adgang til å straffeforfølge selv om straff etter legemiddelloven fjernes.

Besittelse avgrenses dessuten til et par doser til umiddelbart bruk. Dersom det avkriminaliseres uten at definisjonen endres, vil enhver større mengde fortsatt kunne straffes som oppbevaring etter straffeloven. Når selv de mest ressurssvake i dag kjøper mer enn et par doser ved anledning, for kvantumsrabatt og tryggere tilgang, vil en slik lovendring være verdiløs.

Det er forståelig at man i debatten vil unngå omstendelige formuleringer som «befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk». Presisjon er imidlertid viktig når vi diskuterer lovendringer, og det finnes en definisjon av slik befatning i gjeldende rett som er både presis og enkel: Sakene som i dag kan avgjøres ved bot.

En reell overføring av brukersaker fra justis til helse innebærer dermed som minimum at alle bøter for narkotika erstattes med sivilrettslig oppfølging. For å sikre at det som diskuteres faktisk er reell reform, og ikke kun en kosmetisk lovendring, bør aktørene på rusfeltet være tydeligere på dette fremover, og kreve samme grad av tydelighet fra politikerne.