Helseminister Bent Høie skriver i Vårt Land 28. august at Norge ikke bør eksperimentere med legalisering før mer erfaring foreligger. Gitt utviklingen internasjonalt og den økende bruken her hjemme, er det likevel tvilsomt at vi kan holde fast ved et forbud. Fremfor å la USA sette standarden, bør vi utforske de ansvarlige løsningene mellom forbud og kommersielt salg.

Ikke-kommersielle ­modeller.

Høie har en legitim bekymring: Enten rusmidler omsettes lovlig eller ulovlig, vil profitørene ­tjene mest på storforbrukerne. Selv om en lovlig industri ­neppe kan bli mer skruppelløs enn dagens ulovlige, tilsier erfaring med ­alkohol og tobakk at bekymringen tas på alvor.

Én løsning er å la staten stå for produksjon og omsetning. ­Dette gir ingen garanti mot profitt­motiv, men en velferdsstat ­bærer også kostnadene. Offentlig ­monopol muliggjør streng regulering og gir gode forutsetninger for å begrense forbruket.

Legalisering av produksjon og salg er dog i strid med FNs konvensjoner. Mens det kan argumenteres for innskrenkende tolkning, slik Canada forsøker, og flere land kan gå sammen om en nytolkning, vil anklagene om konvensjonsbrudd sitte løst. Trolig er dette én grunn til at Høie vil vente.

Cannabisklubber.

En ­annen løsning er cannabisklubber, som har dukket opp i flere land de ­siste årene. Disse ikke-­profittdrevne foreningene ­dyrker ­cannabis til en lukket krets av voksne ­medlemmer som kan hente ut en årlig og månedlig kvote.

Klubbene er tolerert av FN, da de anses å bedrive dyrking til personlig forbruk, som ifølge artikkel 3 nr. 2 i 1988-konvensjonen kan avkriminaliseres. Også ved en avkriminalisering kunne myndighetene stille vilkår om styrkegrad, aldersgrenser, ­åpningstider, beliggenhet og mer.

Høie frykter at vi ikke kan ­konkurrere med de ­kriminelle. Selv om Colorado sliter med ­illegal produksjon til ­forsyning av andre delstater, anslår en fersk markedsanalyse at 67 ­prosent av forbruket i ­Colorado allerede er legalt. Etter hvert som prisene fortsetter å falle og flere del­stater legaliserer, vil de ­kriminelles merutgifter gjøre det vanskelig å holde tritt.

Setter et tak.

Cannabis­klubber er særlig konkurransedyktige da de drives non-profit. Kvoter begrenser også for­bruket direkte, slik at høy pris ikke er nødvendig. Dette bryter med totalforbruksmodellen i alkoholpolitikken, hvor lav pris og økt snittforbruk gir flere storforbrukere. Kvoter setter et tak på hvor mye en kan bruke, slik at forbruket flater ut over et visst nivå, uavhengig av snittet.

Da kvotereguleringen av sterk alkohol i Sverige ble ­avviklet i 1955, økte ­skrumplever med 50 prosent, tross prisøkning. Alkoholforbudet i USA ­begrenset skrumplever med kun 10–20 prosent. Dette tyder på at kvoteregulering med lav pris ­begrenser storforbruk mer enn både høy pris og totalforbud, ­trolig da det illegale markedet blir for lite til å opprettholde ­tilgjengeligheten.

Cannabisklubber ­begrenser mindreårig tilgang, da få har stor nok kvote til å gi ­videre. ­Videresalg er dessuten oppsigelsesgrunn, og man kan ha lavere kvoter for dem under 25.

Månedlig kvote.

En interessant mulighet er selvbegrensning à la Norsk Tipping, hvor man selv setter sin månedlige kvote, men en senere oppjustering først trer i kraft neste måned. Norsk ­Tipping opplyser at spillerne setter tapsgrensen lavt og ikke oppsøker andre spilleverandører når de selv har satt grensen.

Selvbegrensning beskytter mot impulsivitet og lar brukeren pålegge seg selv en «hvit»­ ­måned ved behov. Cannabisklubber kunne tilby lavere grampris ved valg av en restriktiv kvote, og slik få mange til å begrense seg.

Det er lett å tenke at flere blir avhengige hvis flere bruker. ­Antallet som beskriver symptomer på cannabisavhengighet i USA er imidlertid uendret ­siden 2002, tross 28 prosent flere ­brukere, og risikoen for ­avhengighet ved hyppig bruk har falt med 39 prosent.

Avhengighet er ikke en ­funksjon av antall brukere, men av hvem som bruker, og de sårbare er gjerne de ­første til å ­bruke. En stor genetisk ­studie finner at de med ­anlegg for grense­overskridende ­atferd, rusproblemer og psykiske ­lidelser har høyere risiko for å bli ­cannabisbrukere i dag.

Kan redusere alkoholskade.

Skader av cannabis er i hovedsak knyttet til overforbruk. Dersom overforbruk forhindres, vil selv en stor økning i antall brukere gi liten skade. Skulle det samtidig skje en reduksjon i alkoholforbruk, kan nettogevinsten fort bli positiv, da forskere i USA finner at en nedgang i alkoholforbruk på 10 prosent kan rettferdiggjøre dobling av cannabisforbruket.

I USA har fylker med medisinsk cannabis 20 prosent lavere alkoholomsetning enn nabofylker uten, og undersøkelser fra USA og Canada finner at inntil halvparten av medisinske brukere reduserer alkoholforbruket. Rusturisme kompliserer salgstallene ved rekreasjonell legalisering, men stordrikking forekommer sjeldnere i delstater med rekreasjonelt salg.

Samtidig må ikke alkoholforbruket nødvendigvis reduseres: En ny studie av 320.000 problematiske ­alkoholbrukere finner at de 30.000 som brukte cannabis hadde halvert risiko for leversykdom, og de cannabisavhengige enda ­lavere. Dyreforsøk bekrefter at cannabis ­beskytter leveren mot alkoholskade, og flere studier tyder på at også hjernen beskyttes.

Forbud verste alternativ.

Selv om folke­helse er viktig, må vi ikke ­glemme skaden et kriminelt marked gjør. En ­ekspertgruppe konkluderte nylig med at selv et frislipp av cannabis ville være langt bedre enn et forbud, selv om strengt ­regulert omsetning ville være best.

Cannabis omsettes i dag for milliarder som tilfaller organisert kriminalitet og skaper en stor kontaktflate mellom sårbar ungdom og kriminelle. Skal vi si oss fornøyd med et slikt status quo, må det være grunn til å frykte at alternativet er verre. Gitt mulighetene vi har til ansvarlig regulering, er dét svært lite sannsynlig.

Innlegget er også trykket i Vårt Land 26. september 2018.