Tryggere Ruspolitikk

View Original

Politiet burde ønske rusreformen velkommen

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Bladet 10. mars 2021.

Politiet burde være glade for en kunnskapsbasert rusreform som er i tråd med FNs anbefalinger, og som lar dem oppklare saker uten å måtte utsette ungdom for integritetskrenkende tvangsmidler.

Regjeringen har foreslått en rusreform der man avkriminaliserer bruk, innehav og erverv av mindre mengder ulovlige rusmidler til eget bruk. Det innebærer at narkotika fortsatt skal være ulovlig, men istedenfor å få bot og rulleblad, skal personer som er tatt for befatning med narkotika til eget bruk få oppmøteplikt for en rådgivende enhet, der de får informasjon om skadevirkninger av narkotika og tilbys videre hjelp og oppfølging. Dersom det er snakk om mindreårige, skal også foreldrene som hovedregel innkalles, med mindre det er grunn til å tro at det vil sette barnet i fare. 

Den foreslåtte reformen bygger på et omfattende kunnskapsgrunnlag, som inkluderer både forskning på sammenhengene mellom straff og narkotikabruk, sammenhengende mellom straff og hjelpesøkende atferd, og erfaringer fra andre land. Avkriminalisering er også anbefalt av blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter, Verdens Helseorganisasjon og et internasjonalt fagmiljø. I 2020 kritiserte til og med FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter Norge for å fortsatt kriminalisere narkotikabruk, da dette hindrer personer som bruker ulovlige rusmidler å få tilgang til skadereduserende tiltak og helsetjenester. 

I Bladet 6. mars advarer imidlertid fire politikontakter om konsekvensene av rusreformen, og er særlig bekymret for sin mulighet til å drive avdekkende virksomhet. Rent konkret trekker de frem muligheten til å gjennomgå ungdoms mobiltelefon som et viktig verktøy i den avdekkende virksomheten, som de mister med rusreformen. 

Det er litt spesielt å lese politiet offentlig innrømme ulovlig tvangsmiddelbruk, særlig når dette brukes som et argument mot avkriminalisering. Slik det kommer frem av Rusreformutvalgets utredning, har politiet neppe adgang til å gjennomgå mobiltelefonen til noen som er siktet for bruk av narkotika i dag heller. Å gå på «fisketur» etter overskuddsinformasjon når lovbruddet allerede er oppklart, bryter med gjeldende bestemmelser for straffeprosessuell ransaking. 

Dersom politiet har skjellig grunn til mistanke om at det finnes bevis mot en kjent eller ukjent selger på en brukers mobiltelefon, har de imidlertid etter rusreformen anledning til å foreta tredjepartsransakelse for å få adgang til denne informasjonen. I tilfeller der det er snakk om barn eller ungdom, er det grunn til å tro at terskelen for å gå til tredjepartsransakelse for å avdekke selgere er lavere, i lys av at Barnekonvensjonen gir barn et særlig vern mot narkotikabruk. At politiet kan gå til dette steget uten at det innebærer å kriminalisere barnet, er også mer i tråd med Barnekomitéens uttalelse om at barn som bruker narkotika skal behandles som ofre, ikke som kriminelle. 

Rusreformen gir politiet de nødvendige verktøyene for å oppklare lovbruddet: De vil kunne visitere klær, vesker og kjøretøy for å avdekke narkotika, og ved mistanke om narkotikapåvirkning kan de gjennomføre en «tegn og symptomer»-undersøkelse for å bekrefte dette. Beviskravet blir lavere, slik at politiet har adgang til å ilegge oppmøteplikt på det tidspunkt de i dag har mistankegrunnlag nok for å gå til ransakelse. Det innebærer at man kan ilegge en reaksjon uten å måtte krenke folks kroppslige integritet, slik som å tvinge ungdom til å kle seg nakne for å gjennomføre en vaginal- eller analundersøkelse, tvinge dem til å urinere foran fremmede mennesker, eller i ytterste konsekvens holde dem nede mens man stikker dem med nåler for å ta en blodprøve. 

Rusreformen legger med andre ord opp til en mer human og skånsom behandling av brukere, uten at det går ut over politiets mulighet til å ilegge en reaksjon for lovbruddet. Med tanke på at en del saker i dag henlegges på bevisets stilling, er det også grunn til å tro at rusreformen faktisk vil medføre at flere får en reaksjon grunnet det senkede beviskravet. Politiet vil imidlertid ikke kunne bruke straffeprosessloven instrumentelt for å få informasjon om andre lovbrudd som de i utgangspunktet ikke kjenner til. Dette har de imidlertid egentlig ikke adgang til i dag heller, og uavhengig av hvorvidt denne reformen går igjennom eller ei, vil dette misbruket av straffeprosessuelle bestemmer måtte opphøre.

Politiet kan altså forvente å måtte jobbe annerledes etter rusreformen. Det betyr ikke nødvendigvis at jobben blir så veldig mye vanskeligere, selv om det er forståelig at det oppleves krevende å omstille seg. Da Portugal avkriminaliserte innehav org erverv av mindre mengder narkotika til eget bruk i 2001, opplevde man også her stor motstand fra politiet. 20 år etter reformen, er politiet overveldende positivt innstilt. Snarere enn å strupe deres adgang til informasjon om selgere og bakmenn, opplevde de at informasjonstilgangen økte, som følge av brukere var mer villige til å dele opplysninger med politiet. Idet avkriminalisering også innebærer at brukere kan få vitneplikt i en sak mot selger, åpner det også opp for nye måter å innhente bevis som kan brukes i en straffesak mot en selger.  

Rusreformen innebærer altså:

  1. At politiet kan oppklare sakene raskere grunnet lavere beviskrav, og færre saker vil henlegges på bevisets stilling.

  2. At politiet kan oppklare sakene uten å måtte bruke integritetskrenkende tvangsmidler, slik som kroppslige undersøkelser eller tvungne medisinske prøver, noe som innebærer at ungdom kan behandles mer skånsomt. 

  3. Brukere får en lavere terskel for å kontakte politiet når de ikke frykter strafferettslige konsekvenser, noe som kan gi politiet mer informasjon om selgere og bakmenn, samtidig som politiet kan fokusere mer av virksomheten sin mot selgerleddet. 

Dette i seg selv burde være grunn nok til at politiet ville ønske reformen velkommen.