Argumenter for avkriminalisering

1. Det er straffen som må begrunnes

I et liberalt demokrati bør bevisbyrden ligge på dem som ønsker å straffe mennesker for å vise at straff er et nødvendig virkemiddel for å oppnå viktige samfunnsmål. Rusreformutvalget har også tatt utgangspunkt i at straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å reagere på ulike former for uakseptabel atferd, og derfor bare kan rettferdiggjøres dersom det ikke finnes andre reaksjonsformer som kan oppnå de samme målene som straffen tar sikte på å oppnå. All den tid det ikke er grunnlag for å hevde at kriminaliseringen gir lavere bruk eller mindre problematisk bruk savner vi altså en rettferdiggjøring av straffen.

2. Kriminaliseringen kan utgjøre en betydelig belastning for den enkeltes liv og velvære

I tillegg til selve straffen, kan kriminaliseringen innebære at det gjøres betydelige inngrep i den enkeltes privat- og familieliv, integritet og fremtidsutsikter. Å få hjem, kropp og mobiltelefon ransaket, bli avhørt i flere timer av politiet eller bli tvunget til å avlegge urinprøve foran en politibetjent eller sykepleier kan være svært belastende og nedverdigende for den som blir utsatt for det. Et rulleblad kan innebære at man mister muligheten til å jobbe i enkelte yrker, ta enkelte utdannelser eller reise til enkelte land. Mange personer som bruker rusmidler opplever også at kriminaliseringen forsterker følelsen av stigmatisering og utenforskap. Flere opplever også å bli mistenkeliggjort og dårlig behandlet av helsepersonell og sosialarbeidere etter å ha blitt tatt for rusmiddelbruk. Det er flere eksempler på slike kontrollskader forbundet med kriminaliseringen på bloggen til Normal Norge.

For enkelte kan kriminaliseringen ramme særlig hardt. Et eksempel er sønnen til den tidligere politimannen Knut Røneids, som tok selvmord etter å ha blitt tatt for cannabisbruk og fratatt førerkortet som følge av dette. Det er særlig de som allerede føler på utenforskap, har lav sosial status eller har dårlig psykisk helse som kriminaliseringen går hardest ut over. Vi har ikke noe grunn til å tro at en eventuell positiv effekt av kriminaliseringen oppveier de negative konsekvensene av kontrollskadene.

3. Kriminaliseringen søker å beskytte de ressurssterke på de ressurssvakes bekostning

Straff er mest avskrekkende for dem som har mest å tape, altså de mest etablerte og velintegrerte samfunnsgruppene. Disse er også de minst sårbare for å få rusproblemer. For de mest sårbare, som gjerne er personer med lav sosio-økonomisk status og/eller psykisk uhelse, er straffen mindre avskrekkende. Risikoen for å bli tatt er også større, og de er mest utsatt for de negative virkningene av straffen og tilhørende kontrolltiltak (kontrollskader). I en nylig utgitt rapport ble det konstatert at kriminaliseringen rammer disproporsjonalt de av oss med etnisk minoritetsbakgrunn og lav sosio-økonomisk status. Kriminaliseringen av rusbrukere går altså mest utover de mest ressurssvake blant oss, mens en eventuell forebyggende effekt først og fremst gjør seg gjeldende blant de ressurssterke. Kriminaliseringen er derfor en usolidarisk måte å forsøke å redusere rusproblemer i samfunnet på.

4. Kriminaliseringen øker terskelen for å oppsøke skadereduserende tiltak og hjelp

Det er god grunn til å tro at folk er mer tilbakeholdne med å søke hjelp fra offentlige myndigheter, både helsevesen og av politi, grunnet frykten for at vil medføre straff og kriminalisering. En nylig svensk studie fant at rundt 40% av respondentene enten ville vente med å kontakte ambulanse ved mistanke om overdose eller ikke kontakte helsevesenet i det hele tatt. Høsten 2019 kom det også frem at Haakon, som døde etter å ha tatt rundt 1 gram MDMA, nektet kjæresten å ringe ambulanse da han ble dårlig, fordi han fryktet at det ville innebære at politiet ble involvert.

Selv om denne frykten dels mangler grunnlag, så innebærer kriminaliseringen at muligheten for at politiet involveres alltid er til stede, og det er for mange nok til at de vegrer seg mot å oppsøke hjelp. Mistroen forsterkes også gjennom konkrete enkelttilfeller der å oppsøke hjelp eller helsetiltak medførte at man ble utsatt for straff eller kontrolltiltak. Noen eksempler:

En 15 år gammel jente som anmeldte en gutt for voldtektsforsøk opplevde å få bot for cannabisbruk etter politiet gikk gjennom mobilen hennes.
Rusavhengige som oppsøker lavterskelstiltaket Prindsens Mottakssenter i Oslo opplever iblant å bli stanset av politiet.

Dette bildet bekreftes av internasjonal forskning, der en stor meta-studie fant at kriminaliseringen har negativ effekt på hiv-forebygging og behandling. I en felles uttalelse fra FN og WHO oppfordres medlemslandene til å endre lovverk som kriminaliserer rusbrukere på bakgrunn av at dette har vist seg å ha negative helsekonsekvenser. At kriminaliseringen av bruk og besittelse av rusmidler medfører brudd på folks rett til helse har også blitt påpekt av FNs spesialrapportør for retten til helse og FNs høykommisær for menneskerettigheter.

5. Kriminaliseringen fører til at rusbrukere utsetter seg for større risiko enn nødvendig.

I juli 2019 var det en australsk tenåring som døde på en musikkfestival etter å ha svelget alle MDMA-tablettene hun hadde på seg. Hun fortalte vennene at årsaken var for å unngå at politiet skulle oppdage at hun tok dem med inn på festivalområdet. En australsk studie fant at bruk av narkotikahund på festivaler, snarere enn å motvirke at folk brukte rusmidler, i stedet medførte at folk brukte rusmidler på mer risikable måter for å unngå å bli tatt.

Det er også grunn til å tro at kriminaliseringen medfører at enkelte heller tar rusmidler alene og/eller på steder der det ikke er mye folk, i frykt for å bli oppdaget. Det øker sannsynligheten for at en eventuell overdose kan få dødelig utfall.

6. Kriminaliseringen av å bruke enkelte rusmidler går på bekostning av religionsfriheten.

Enkelte rusmidler, som for eksempel det psykedeliske brygget ayahuasca, brukes seremonielt av ulike religiøse grupperinger, slik som Santo Daime-kirken. Forbudet mot bruk og import av plantene som inngår i brygget begrenser kirkesamfunnets mulighet til å praktisere sin religion. Øystein Røed konkluderte i sin masteroppgave således med at forbudet mot ayahuasca-bruk i religiøse sammenhenger kunne være et brudd mot EMK artikkel 9.

VANLIGE MOTARGUMENTER

“Avkriminalisering vil lede til økt bruk og flere med rusproblemer”

Svar: Vi har ingen grunn til å tro at avkriminalisering leder til økt bruk eller økt problematisk bruk. For det første er oppdagelsesrisikoen for rusmiddelbruk såpass lav at kriminaliseringen bare har begrenset avskrekkende effekt. I enkelte tilfeller kan kriminaliseringen også ha motsatt effekt, ved at rusmidler fremstår som en forbuden frukt og dermed mer attraktive for personer som er interessert i å utfordre samfunnet normer og forventninger. Dersom straffen bidrar til å skyve enkelte lenger ut i utenforskap og forsterke en “kriminell” identitet kan det også gjøre det vanskelige å slutte å bruke rusmidler.

Dette bekreftes også av at det er gjort flere studier på sammenhengen mellom “liberal” vs. “punitiv” lovgiving og bruk, som ikke finner noen sammenheng mellom streng lovgiving og mindre bruk eller avkriminalisering og økt bruk.

Kilder:

“Avkriminalisering vil gjøre det lettere å skaffe narkotika”

Svar: Ved avkriminalisering vil fortsatt salg og import av rusmidler være ulovlig og straffbart, og avkriminaliseringen av bruk og besittelse vil derfor ikke påvirke politiets adgang til etterforske og straffeforfølge denne type lovbrudd. I den grad politiets innsats i dag er effektiv for å holde tilgjengeligheten av illegale rusmidler lav, vil ikke dette endre seg ved en eventuell avkriminalisering. Erfaringene fra de siste ti årene viser snarere at tilgjengeligheten er mer påvirket av etableringen av nye salgskanaler, som Dark Web og sosiale medier, enn på kriminaliseringen. Det er derfor ingen grunn til å tro at avkriminalisering vil gjøre det lettere å skaffe rusmidler.

“Politiet må beholde adgangen til å bruke tvangsmidler, som ransaking av person, mobiltelefon og husstand, for å ha mulighet til avdekke salg”

Svar: Salg av rusmidler vil fortsatt være omfattet av straffeloven, og hvis det kan sannsynliggjøres at en person har informasjon som kan brukes som bevis mot en selger, vil politiet fortsatt ha anledning til å ransake mobiltelefoner eller kalle inn til vitneavhør for å sikre bevisene.

Det er heller ingenting som tilsier at avdekking av bruk og mindre alvorlig narkotikakriminalitet leder til mer oppklaring av grov narkotikakriminalitet. Dette gjenspeiles i antall anmeldte lovbrudd (de fleste narkotikasaker er anmeldt av politiet selv), der antall anmeldelser av grov narkotikaovertredelse har vært stabil på tross av at anmeldelser av mindre alvorlig narkotikakriminalitet både har økt og minket i den samme perioden.

“Avkriminalisering vil gjøre det vanskeligere å ta selgere fordi de sørger for å kun ha på seg en brukerdose”

Svar: Det er vanskelig å se for seg hvordan avkriminalisering skal bety en reell endring for selgernes praksis. Også i dag kan selgere gjemme mesteparten av varene sine et sted i nærheten, og enten unngå å ha noe på seg eller ha så lite på seg at de slipper noe mer enn forelegg. At brukerdoser er avkriminalisert vil ikke forandre denne situasjonen noe vesentlig. Ved en avkriminalisering vil politiet ha fortsatt mulighet til å beslaglegge ulovlige rusmidler, og ved konkret mistanke om salg vil de ha adgang om å be om ransakingstillatelse og kalle inn til avhør.

“Avkriminalisering gjør det vanskeligere for foreldre å vise nulltoleranse for narkotika”

Svar: Det vil fortsatt være ulovlig å bruke illegale rusmidler ved en avkriminalisering, og dermed også fullt mulig for foreldre å vise til at rusmiddelbruk ikke er noe samfunnet tillater eller aksepterer dersom man mener dette er den beste måten å påvirke barna sine til å ikke ruse seg. Det er imidlertid grunn til å tvile på at dette er den beste måten å påvirke ungene til å ta gode valg. Forskning har funnet at en “just say no”-tilnærming til rusmiddelbruk ikke fungerer for å forebygge rusmiddelbruk blant unge.

Eksperter vektlegger snarere å ha en åpen og ikke-dømmende dialog med ungdommen, der man saklig informerer om hva de potensielle helsekonsekvensene av rusmiddelbruk kan være og gjør det klart at man alltid er tilgjengelig dersom ungdommen har et behov for å snakke om eventuelle problemer:https://www.childrenscolorado.org/conditions-and-advice/marijuana-what-parents-need-to-know/talking-to-kids-about-marijuana/En avkriminalisering der ungdom ikke lenger i like stor grad frykter for konsekvensene ved å være åpne om egen rusmiddelbruk kan gjøre det lettere å fasilitere for gode samtaler.

“Avkriminalisering vil gjøre tidlig avdekking av narkotikabruk og rusproblemer vanskeligere”

Svar: Det er ingen automatikk i at tidlig avdekking av rusmiddelbruk blant unge vil lede til bedre helsemessige eller sosiale utfall, eller til mindre rusmiddelbruk. Tvert imot kan det medføre at ungdom som ellers ville klart seg helt fint får fremtidsutsiktene forstyrret av et rulleblad, eller at allerede sosialt marginalisert ungdom støtes lenger ut i utenforskap. Selv om bruk av rettslige virkemidler for å avdekke rusmiddelbruk blant unge kan føre til at flere unge blir tatt for rusmiddelbruk, er altså ikke dette nødvendigvis positivt.

I Sverige fikk man i 1993 en skjerping av strafferammen for narkotikaovertredelser slik at politiet fikk større adgang til å avdekke rusmiddelbruk, særlig blant unge. Lovendringen ledet til at flere unge mennesker som tidligere ikke var kjent for politiet ble tatt for rusmiddelbruk (BRÅ-rapporten 2000:21, s. 9). Imidlertid har ikke dette ledet til at færre unge bruker rusmidler, eller at færre får rusmiddelrelaterte problemer: I perioden etter straffeskjerpelsen har antall unge voksne som har brukt cannabis det siste året økt fra 0,5 % i 1994 til 7,3 % i 2016, mens antallet som har blitt behandlet for cannabisrelaterte problemer har økt fra 1168 i 2006 til 3482 i 2017 (EMCDDA).

Konsekvensene av straffeskjerpelsen var med andre ord at flere unge mennesker enn tidligere ble utsatt for rettslige følger på grunn av rusmiddelbruk, uten at det ledet til hverken redusert bruk eller til færre personer med behov for behandling for cannabisrelaterte problemer.

Å avkriminalisere kan bidra til å redusere stigmaet rundt bruk av rusmidler, slik at flere ungdom har lettere for å være åpne med venner, foreldre, helsepersonell og andre voksenpersoner. Dette kan gjøre det lettere å avdekke eventuelle rusproblemer, samtidig som man slipper å utsette ungdom for straff for å ha prøvd et rusmiddel én gang eller få ganger. I Portugal-modellen, som den norske rusreformen ser til, vil ungdommer som likevel blir tatt for rusmiddelbruk også måtte møte for en kommisjon som vurderer om det er et behov for oppfølging, da med et fokus på å gi nødvendig helsehjelp snarere enn å straffe. Dette gir en tidlig avdekking som mer målrettet søker å hjelpe ungdom med begynnende rusproblemer, uten de negative kontrollskadene som følger av kriminaliseringen.

“Avkriminalisering vil sende et signal til unge om at narkotika ikke er farlig”

Svar: Unge vurderer allerede cannabis som mindre farlig enn de gjorde før, men denne endringen skjedde før det ble snakk om å avkriminalisere i Norge. Vi ser dessuten ingen slik utvikling for hardere stoffer som heroin, selv i land hvor heroin er blitt avkriminalisert eller til og med lovlig tilgjengelig for de tyngste rusavhengige.

Endringen i unges syn på cannabis henger trolig sammen med populærkulturen, men også den mediedekning av forskning som viser at cannabis jevnt over er mindre farlig enn alkohol. Mange unge synes det er gammeldags og hyklersk at de kan behandles som kriminelle for å velge et rusmiddel som er i ferd med å bli lovlig i andre vestlige land, mens alkohol bagatelliseres og nærmest fremmes som et sunnere valg. Dette svekker tilliten til myndighetene og gjør det vanskeligere å nå frem med informasjon om farene, og kan gjøre cannabisbruk til en mer attraktiv form for opprør.

“Avkriminalisering vil lede til legalisering”

Svar: Ikke nødvendigvis. Tvert imot kan det tenkes at avkriminalisering gjør veien til legalisering lengre. Avkriminalisering adresserer tross alt noen av problemene ved kriminalisering som ofte brukes som argument for legalisering. I tillegg innebærer avkriminalisering en stor politisk prosess, hvilket gjør terskelen høy for å iverksette en ny, enda større politisk prosess i nærmeste fremtid. Det er verdt å merke seg at Canada legaliserte cannabis uten å avkriminalisere først, og hverken Portugal eller Tsjekkia er i ferd med å legalisere ennå selv om de avkriminaliserte i henholdsvis 2001 og 2009. I Uruguay gikk det hele 40 år fra landet avkriminaliserte til cannabis ble legalisert.

Bli medlem