Skrevet av Siri Getz Sollie
LAR (legemiddelassistert rehabilitert) ble et nasjonalt tilbud i 1998. LAR skulle forholde seg til nasjonale retningslinjer utarbeidet av Helsedirektoratet, og disse retningslinjene kunne tolkes av hver LAR-region i den grad at tilbudet straks ble ulikt fra fylke til fylke. I visse LAR-regioner ble retningslinjene tolket så strengt, at alle andre medikamenter enn de tre i LAR; Suboxone, Subutex og Metadon nærmest ble utelukket. I noen regioner har valget av medikament i LAR, blitt supplert med medikamenter utskrevet av fastleger i langt større grad enn i andre. Forskjellen mellom de mest rigide LAR-regionene og de som er mest humane viser seg i SERAF-rapporten der vi kan lese at ved ST Olav Hospital i Trondheim skriver de ut 63 % Suboxone, mot 13 % i Oslo. Man kan derfor gå så langt som å si at å flytte fra en LAR-region til en annen kan gi et helt annet tilbud om medikamentell behandling i LAR.
Dette er et stort problem. Denne gruppa har av naturlige årsaker lite gruppe-tilhørighet utover sitt nærmeste miljø, og av den grunn har ikke gruppa kunnet stå samlet nasjonalt. Når vi så opplever ulikt tilbud om medikamentell behandling, som i seg selv er det aller viktigste for å lykkes i behandling, ser vi gjerne skjevt på de som får den hjelpa vi selv er utlukket til å få fordi vi bor i feil region. Eller vi ser skjevt på de få i egen region som har vært heldige og fått tilbud som nærmest er umulig for andre; tross til dels samme livssituasjon, diagnose og bakgrunn. Hverdagen til de mange som faller ut av LAR, er vond og vanskelig. Deres sammensatte behov for hjelp gjør at de har mer enn nok med å klare seg selv og holde seg «friske» i et illegalt svart marked der narkotika og medikamenter er til salgs. Siden de daglige utfordringene er så store generelt for denne gruppa, har enkeltindividene ikke overskudd og kapasitet i lengden til å snakke sin sak i det offentlige rom. Det å kjempe mot en lukket gigant som LAR er vanskelig nok for våre fastleger, andre ansatte i helseapparatet og pårørende. LAR har i mange regioner overtatt fastlegens myndighet, og alt fastlegen gjør skal ofte klareres med LAR først. Når man i tillegg bor i et av de strengeste LAR-regionene i Norge, som Helse Fonna eller LAR Midt ved St Olav hospital, er situasjonen for de som faller ut av høyterskeltilbudet LAR nærmest det samme som å bli overlatt helt til seg selv uten annen hjelp i helseapparatet.
I tillegg til denne problemstillingen, er de som overføres til såkalt «skadereduksjon» pålagt å kun få tilbud om det omdiskuterte medikamentet Suboxone. Dette er det medikamentet de færreste ønsker seg da det har for liten eller ingen angstdempende effekt og ellers består av en rekke plagsomme bivirkninger. De som altså faller ut, er de som gjerne blir omtalt som «den tyngste gruppa» og «de med mest traumer.» Altså er det de dårligste/sykeste som får det dårligste tilbudet om hjelp. I min LAR-region har jeg jobbet tett på brukerne siden 2013. Allerede da hørte jeg direkte fra flere fastleger «at de ikke kunne hjelpe en slik pasient da LAR hadde skremt dem fra å starte opp behandling uten at LAR først hadde godkjent det» Mange fastleger har blitt meldt til fylkesmannen, og flere har mistet lisensen for å skrive ut medikamenter i opptil 2 år med klar beskjed om at «slik skal vi ikke behandle pasienter; disse skal alle inn i LAR»
I forrige uke var jeg i følge med nok en rusavhengig til vedkommendes fastlege. I tillegg til å gjenta de ordene jeg har hørt siden 2013 fra stadig flere og flere leger, uttalte denne fastlegen noe som jeg aldri hadde hørt før og som har uroet meg siden. Han sa «at rekrutteringen fra denne pasientgruppa har merkbart gått nedover her på vårt legekontor». Har de rusavhengige begynt å slutte å oppsøke fastlegene sine fordi de veit at de ikke får hjelp der? Jeg har vært ute og spurt flere brukere på gata, og de svarte stort sett det samme. «Vi vet jo at legene ikke tør å skrive ut noe til oss uten at de kontakter LAR først, så det er ingen vits» Hvis de rusavhengige nå i mindre grad enn i tidligere år slutter å oppsøke fastlegene sine, hva kan skje da? Jo helsesituasjonen vil kunne bli svært dårlig før de blir sendt på legevakta, og omkostningene for samfunnet øker ved at helseaspektet blir forverret.
Det er en tragedie som utspiller seg i rigide LAR-foretak til store menneskelige omkostninger. Brukeren lider, de pårørende lider, og det er hverken god helsepolitikk eller god samfunnsøkonomi.
Situasjonen er akutt. Vi mister gjennomsnittelig 260 mennesker hvert år i overdoser. Mange av disse som kommer inn i denne statistikken er overført av LAR til det de kaller «skadereduksjon», der de blir påtvunget Suboxone som eneste medikament. Utover dette er det ingen behandling, ingen oppfølging fra LAR og ingen urinprøver. De er overlatt helt til seg selv; og en verden der de er fratatt de pasientrettighetene vi engang hadde før LAR.
Fagfolk og forskere må se på hva som virkelig er ferd med å skje etter to tiår med LAR. Det sies så fint at alle LAR-regionene skal ha samme regelverk å forholde seg til i 2019, men jeg er skeptisk til om det vil fungere slik det er tenkt. Stort sett har ofte nye retningslinjer hatt den motsatte effekt uansett hvor god hensikten har vært for endringen i utgangspunktet. Og hva med alle de som skal overleve frem til 2019? Er vi villige til å ofre disse? Jo før politikerne beslutter at fastlegene skal overtar det fulle ansvaret for denne pasientgruppen og gir dem anledning til å forskrive de medikamentene de trenger, desto bedre.
13 PUNKTER - 13 TEKSTER - 13 DAGER
Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.