Arbeiderpartiet burde heller brukt tid på å forstå hvor sinnet og frustrasjonen kommer fra, snarere enn å bruke den på å kritisere tonen i debatten.
‘Tone policing’ handler om å redusere gyldigheten i et argument ved å angripe måten det presenteres på. Denne hersketeknikken fungerer som et nyttig verktøy for de som befinner seg høyest oppe i det sosiale hierarkiet og som trives med status quo. Spesielt når mennesker som er nederst på rangstigen er lei av å bli tråkket på og sier høyt ifra. Å bli utsatt for urett skaper raseri. Legitimt raseri. Raseri som bør tas på alvor av de som sitter med makten til å skape endringer. Hvis man ikke er villig til å lytte, kan det føles greit å flytte oppmerksomheten vekk fra de undertrykkende samfunnsstrukturene og over til raseriet som koker i slitne kropper. Og så kan man på beleilig vis lage en ny debatt som handler om at de undertrykte viser for mye sinne. En debatt om at metaforene deres blir for sterke. For grafisk. For mye blod til at vi kan tåle det. For mange ord som lar seg kombinere med svik.
Vi har sett det bli brukt før og vi vil se det igjen. Ideen om at du ikke kan benytte sylskarpe argumenter mot rasisme, mot kjønnsdiskriminering, mot transfobi og homofobi, med mindre budskapet leveres med en viss akademisk og følelsesmessig distanse. Du skal være akkurat passe ydmyk for makten, akkurat passe snill, akkurat passe velformulert. Akkurat passe sint. Nå er det mennesker med ruslidelser som står for tur. Raseriet som kom i respons på at Ap vil fortsette å straffe rusbrukere ble for voldsomt for den mektigste politiske organisasjonen i landet vårt.
Det brøles når de undertrykte reiser seg og krever sin plass. Vi kalte det en tsunami da kvinner over hele verden fortalte hvordan det oppleves å leve kvinneliv med emneknaggen #metoo. Vi så det igjen her til lands, da rusbrukerne hadde gjort seg klare til sin viktigste kamp for rettigheter. De var utstyrt med en NOU så tjukk som Bibelen. Mange av dem kunne den omtrent på rams. De hadde fagmiljøene på rusfeltet og regjeringen med seg. FN og Verdens helseorganisasjon i ryggen. Arbeiderpartiet var deres siste skanse. Dere stemte et helt enkelt nei og samtidig avskrev rusavhengige som barn eller personer som er utilregnelige. For de fleste av dere var dette som en hvilken som helst politisk sak. Noen vant, andre tapte, nå går vi videre til neste sak på dagsorden. For dem var det ikke sånn. Dette var saken. Rusreformen handler om selve livet!
Det presenteres nå et bilde av at det er deres feil - sinte rusbrukere i kommentarfeltene i sosiale medier - at Arbeiderpartiet stemte ned rusreformen på landsmøtet. I Klassekampen forteller Jarle Roheim Håkonsen, Aps kommunikasjonssjef, at “de heftigste reformtilhengerne kan ha lukket flere dører enn de har åpnet”. Han lener seg til forklaringen om at tonen i debatten kan ha vært årsaken til at rusreformen ikke fikk flertall. Samtidig skriver han på Twitter at ungdommer ikke trenger å slippe straff og at AP sine forslag var en bedre reform enn alle hadde håpet på.
Vi som skriver dette har jobbet tett på ungdom og voksne med rusproblematikk. Vi har stått i front og tatt imot sinne og fortvilelse fra dem som holdes utenfor storsamfunnet. Det har vært vår oppgave å lytte, romme, hjelpe og forsøke å endre. Med små dråper har vi forsøkt å uthule store steiner, både på individ, gruppe og samfunnsnivå. Vi har også jobbet for at folk, på tross av det stigma samfunnet har påført dem, skal klare å si ifra om den urett de utsettes for. Det er nemlig et gode for oss alle om de klarer det. Å fortelle oss hva som kan gjøre samfunnet bedre. Det vinner vi på alle sammen.
Vi skjønner at det er ubehagelig for Ap å oppleve skuffelsen og raseriet som nå rettes mot partiet. Dere er vant til å tenke på dere selv som «de gode». Dere ville jo bare vel også denne gangen. Det må da folk forstå? Men dere er ikke underdogen her rett og slett. De som raser mot dere nå er de som selv har kjent på kroppen hvordan ruspolitikken vår virker. Mange av dem turte for første gang å fortelle høyt om skambelagte opplevelser. Om krenkende møter med politi og rettsvesen, om inngripende kroppsransakelser, glattceller, strafferegister og nederlag etter nederlag. De gjorde det med sine meningers mot i håp om at vi nå var ved veis ende hva gjelder stigma av rusbrukere i Norge. Historiene ble lagt på bordet i et forsøk på å få dere til å forstå. De kan aldri tas tilbake. De lever nå hos naboer, kollegaer, venner og kjente.
Skulle vi gitt Ap ett godt råd på veien, så er det å starte arbeidet med å bygge tillit til dem dere har sviktet, og slutte å legge ansvaret for resultater av deres voteringer over på dem. Hvis det faktisk er tilfellet, at Ap skrotet en solid faglig begrunnet reform, på bakgrunn av krenkelser i kommentarfeltene, er det en katastrofe for partiets legitimitet i politiske saker.
Så plukk opp telefonen og tast numrene som fører dere til brukerbevegelsen, og begynn samtalen med ett helt enkelt “unnskyld!”.
Kvinnene etter metoo, BLM-bevegelsen, PRIDE, transbevegelsen og rusbrukerne er mer enn bare politiske saker. Et Arbeiderparti som ikke lenger evner å gjøre grunnleggende maktanalyser, er ikke ekte sosialdemokrater. Denne gangen valgte dere å videreføre kriminalisering av de mest sårbare. Og dere begrunnet det med behovet for å fortsette å straffe arbeiderklassens barn - de risikoutsatte og mest sårbare, som straffes syv ganger oftere enn barn av rike foreldre, og som tar størst skade av straffepolitikken dere står for. Dere klarte det ikke for kvinnene, og dere feilet også i denne runden. Vollgraven av manglende tillit mellom dere og dem dere er til for, er så dyp at dere bør hente fram spadene, og det nå. Men med spading eller ei, rusreformen vil aldri bli deres.
Rebekka Lossius, psykolog og styreleder FTR Vestland
Anna-Sabina Soggiu, sosionom og phd-student i psykisk helse og rus.